Valtteri Hirvonen og skjærdgårdsklatreren

Våren 2020 gikk den finske filmfotografen Valtteri Hirvonen løs på et ambisiøst prosjekt – en kortfilm om en buldrer i den finske skjærgården, tatt opp med Canon EOS C300 Mark III. Nedenfor snakker Valtteri om sin lidenskap for videografi, hvordan han forberedte seg på enmannsprosjektet og utstyret han brukte for å fange opp den unike atmosfæren i videoen.

Starten som videograf

Jeg husker at mamma tok mange bilder da jeg var liten, og faren min pleide å filme hjemmevideoer som vi så på ganske ofte. Foreldrene mine arrangerte også disse gammeldagse lysbildefremvisningene for vennene sine. Det føltes naturlig for meg å begynne å også dokumentere livet mitt.

Jeg startet den profesjonelle karrieren som fotograf for omtrent 13 år siden, og har gradvis beveget meg mer mot video. Da Canon EOS 5D Mark II kom, endret det tilnærmingen min til video. Den var rimelig, og gjorde det enkelt å ta opp video i profesjonell kvalitet. Det fikk meg til å ville lære mer. Videoopptak krever en helt annen fortellermentalitet enn stillbilder. Noen ganger er det en skikkelig utfordring, men det liker jeg.

Jeg har alltid ønsket å involvere meg mer i viktige prosjekter. Når du gjør ting som betyr noe for deg, gjør du en ekstra innsats. Det er slik de beste tingene blir gjort. Og når du lager kule ting, møter du kule mennesker – og du kan gjøre kulere ting sammen med dem. Så enkelt er det.

Jeg søkte på Lahti Institute of Design i 2007, og kom inn – men fant snart ut at det uansett ikke var noe for meg. Jeg ønsket å begynne å jobbe, så jeg spurte noen profesjonelle fotografer i Finland om jeg kunne hjelpe dem. Etter et par år, fikk jeg stadig flere av mine egne prosjekter gjennom dem. Fra mitt synspunkt er det å være lærling fremdeles den beste måten å lære disse tingene på.

Nå for tiden er prosjektene mine ca. 80 % video og 20 % stillbilder. Jeg jobber ofte alene eller med et veldig lite team. I mange tilfeller er det den eneste måten å gjøre disse typene prosjekter på. Jeg jobber mye i naturen under ekstreme forhold. Under slike forhold er det viktig at teamet er lite, slik at sikkerheten kan ivaretas på best mulig måte. På den andre siden har jeg også jobbet i store internasjonale bilproduksjoner for Ferrari og BMW, med nesten hundre personer involvert. Jeg elsket de prosjektene like mye!

Opptak i naturen

Dette prosjektet, skjærgårdsklatreren, kom til live da jeg hadde ett møte med Canons representanter, og de ville at jeg skulle gjøre et personlig prosjekt med Canon EOS C300 Mark III. Jeg hadde brainstorming i løpet av møtet, og fikk ideen om å filme noe i den finske skjærgården. Jeg skrev deretter en historie rundt et bestemt sted jeg hadde i tankene.

Jeg så for meg at vi bare skulle dra til denne steinete øya, tilbringe en natt der, ta opp filmen og dra hjem. Virkeligheten var litt mer komplisert, og krevde noen kompromisser. Først brakk jeg ankelen da jeg speidet etter steder, så jeg kunne ikke risikere å dra for langt ut på havet under farlige forhold. I tillegg er det veldig vanskelig å legge til land på en naturlig steinete øy, spesielt når det er bølger. Vi prøvde å finne en periode med stille vær, men da prosjektfristen raskt nærmet seg, måtte jeg til slutt finne et annet sted.

Vi endte opp med å ta opp delene med klatreren på land, på steder vi kunne komme til med bil. Men jeg ønsket å holde opplevelsen så autentisk som mulig, så vi sov i telt og tilberedt mat over et bål. Det var tre av oss involvert i prosjektet: meg, klatreren og en kameramann som filmet bak kulissene. Det var utrolig moro, selv om vi ikke fikk mye søvn, fordi dagene i Finland er lange på denne tiden av året.

Jeg tok opp dronedelene på en annen dag, og jeg ønsket virkelig å få stedet til å se ut som en avsidesliggende øy. Været motarbeidet oss atter en gang! Denne gangen var sjøen blikkstille, noe som gjorde det vanskelig å få scenene til å passe naturlig sammen. Jeg tror jeg fant en fin måte å omgå det på i redigeringen.

Selv om preproduksjonsfasen var ganske utfordrende og stressende, var det kjapt og morsomt da vi endelig fikk gjort opptakene. Jeg er fornøyd med sluttresultatet til tross for at ikke fikk flimet helt der jeg ønsket. Det er ingenting du får gjort med været, så vi må lære å omgå det. Jeg klarte å avbilde hovedhistorien og stemningen i filmen nøyaktig slik jeg forestilte meg den.

Velge riktig oppsett

Når det kom til utstyret, var forberedelsesfasen ganske enkel. Jeg pleier å holde oppsettene mine veldig lette. Jeg har brukt Canon EOS C500 Mark II mye, så jeg vet hva disse kameraene er i stand til. Jeg bestemte meg for å ta opp alt håndholdt, bortsett fra droneopptakene. Dermed hadde jeg bare én kamerabag å ta meg av. Jeg liker bedre å filme når jeg ikke har for mye å bære på. Jeg kan bevege meg mer fritt og konsentrere meg om innholdet, i stedet for de tekniske tingene.

Men, det er fortsatt viktig å ha alt man trenger. Når jeg jobber alene og tar stillbilder sammen med video, tar jeg vanligvis bilder med Canon EF zoomobjektiver for stillbilder, for å holde oppsettene kompakte.

Ergonomi er også veldig viktig. For eksempel kan jeg ikke jobbe alene med komplekse kamerarigger og eksterne ND-er i en snøstorm. Det er derfor alt må være innebygget. Når du prøver å bruke et kamera iført tykke hansker, merker du umiddelbart om kameraet er godt utformet.

Jeg visste også på forhånd at det var mulig å filme uansett vær med Canon EOS C300 Mark III. Det regnet ikke denne gangen, så jeg trengte ikke å beskytte utstyret på noen som helst måte. Jeg pleier heller ikke å overbeskyttende kameraene mine, selv om jeg holder dem så rene som mulig. For meg er kameraer verktøy jeg bruker for å få innholdet jeg trenger. Hvis jeg må filme i regnet eller i en snøstorm i minusgrader, så gjør jeg det. Jeg er veldig fornøyd med hvor godt Canon’s profesjonelle utstyr takler værforholdene.

Tilpasningsalternativer, formfaktor og avanserte funksjoner

Jeg trengte ikke å tilpasse kameraets knapper som kan tilordnes – jeg bare begynte å filme. Jeg følte at alle knappene er veldig godt gjennomtenkt og riktig plassert. Jeg tok av REC-lyset foran, fordi det var så mørkt i nattscenene. Jeg var redd for at det røde lyset ville reflekteres i klatrerens ansikt i nærbilder.

Jeg synes C300 Mark III er veldig lett å balansere på enhver gimbal. Formfaktoren er veldig godt balansert, og kameraet er nesten kubeformet når du tar av håndtaket. Det var lett å rigge det på dronen.

Jeg paret kameraet med Canon EF 16-35 mm f/2.8L III zoomobjektivet for stillbilder og BP-A30-batteriet for droneopptakene. Med HDMI kunne vi bruke nedlinken til å følge opptakene fra bakken. Vi brukte LANC til å styre kameraet, og jeg lot autofokuset være på, men reduserte hastigheten for ekstra sikkerhet. Da jeg så gjennom opptakene kunne jeg ikke se at kameraet prøvde å søke etter fokus en eneste gang. Det fungerte perfekt!

Jeg endte opp med å ta opp store deler av filmen med Canon EF zoomobjektiver for stillbilder, selv om jeg hadde pakket med meg noen Cine Prime-objektiver, og det er de jeg vanligvis virkelig liker. Når du har autofokus som fungerer så bra, kan du legge ISO rimelig høyt uten frykt for å ødelegge bildet. Så jeg bestemte meg for å fortsette med det som virket, og ikke bytte objektiver.

Overlegen bildekvalitet

For meg er god dynamisk rekkevidde den viktigste funksjonen i ethvert kamera. Derfor var jeg veldig spent på å prøve DGO-funksjonen (Dual Gain Output), og den fungerte strålende! Jeg ble virkelig positivt overrasket over hvordan det dårlig belyste materialet ble. Jeg kunne få ISO opp til 12 800. Mesteparten av filmen ble tatt opp etter solnedgang, med belysning kun fra hodelykten og bålet. Kontrastene var ganske harde, men de mørke delene av bildene så virkelig bra ut.

Jeg trengte ikke å gjøre omfattende redigering med fargene, noe som var en stor fordel. Graderingen var veldig enkelt med DGO-filene. Det så bedre ut og det var rikelig med takhøyde i de hvite og svarte, så det var enkelt og hyggelig å jobbe med.

Jeg gjorde noen opptak i 120 bps, så jeg virkelig kunne vise bølgene som traff steinene og avbilde hvordan havet beveger seg med vinden. Noen ting blir virkelig levende når du ser dem i sakte film. Når du også kan filme det i RAW, er det uendelige muligheter og kreativ frihet.