Et lite kamera for store eventyr

Jeg er vant til å pakke utstyret jeg stoler mest på: et Canon EOS 5D Mark IV kamerahus og objektivene EF 24–70 mm f/2,8 IS II USM samt EF 70–200 mm f/2,8 IS II USM. Hele pakken er nokså tung, men jeg må innrømme at jeg liker tyngre kameraer. Vekten vitner om kvalitet, slitestyrke og pålitelighet. Det er nøyaktig dette jeg krever av utstyret mitt i ulike værforhold og utfordrende terreng. Men når jeg ser hva det hele veier, ombestemmer jeg meg og legger det tyngste utstyret igjen hjemme. Til denne fotturen bestemmer jeg meg for å ta med kameraet Canon EOS M6 Mark II i stedet, samt objektivene 22 mm f/2,0 og 15–45 mm f/3,5–6,3. Dette kameraet veier bare rundt 400 gram med objektivet inkludert. Jeg trenger ikke å legge det i sekken, siden det er greit å ha rundt halsen.

Portrettbilder og dybdeskarphet

Utendørs og i varierende lys fotograferer jeg hovedsakelig med innstillingen AV/blenderprioritet. Med stor blenderåpning kan jeg skille motivet fra bakgrunnen, og med mindre blenderåpning kan jeg få frem alle detaljene i landskapet. Når jeg stiller inn blenderåpningen jeg vil ha, måler kameraet riktig lukkerhastighet for riktig eksponering. Utløserknappen på M6 Mark II er omgitt av en dreieskive, slik at jeg raskt kan velge blenderåpning. Bak utløseren er det en andre dreieskive som jeg kan bruke til å justere eksponeringskompensasjonen med tommelen. Jeg kaller dette halvautomatisk fotografering. Når jeg tar bilder av den svarte hunden min, kompenserer jeg som regel med undereksponering – som gjør bildet mørkere.

Langs turstien er det et knallgrønt område med bregner hvor lyset filtreres vakkert gjennom bladene. Det harde lyset midt på dagen gir meg ikke lyst til å ta bilder, men jeg ber likevel Kaffe om å stille seg midt blant bregnene. Jeg zoomer til den største brennvidden på 15 mm for å få så mange bregner som mulig med på bildet. Når jeg fotograferer med stor brennvidde, blir dybdeskarpheten i bildet utvidet. Dette betyr at nesten alle elementene i bildet er skarpe, når jeg vil at noen skal være myke. Jeg puster lettet ut idet jeg sjekker portrettbildet jeg nettopp tok. Kaffes øyne og ansiktstrekk er skarpe, men bregnene rett bak hodet hans er myke og fine i sensoren. Det er kontrollen av dybdeskarpheten som har gjort meg skeptisk til kompaktkameraer. Dette kameraet tar imidlertid utfordringen på strak arm, da jeg kan kontrollere dybdeskarpheten med et bredt objektiv. Og det er enda enklere når jeg zoomer nærmere motivet.

Turen vår gjennom Nord-Norges fjellendte landskap fortsetter. Det er en varm dag, og blodtørstige klegger angriper oss så snart vi tar av oss ryggsekken og stopper for en drikkepause. Det føles godt med et bad i et kjølig vann, og middagen bestående av posepasta er som et festmåltid. Idet solen går ned, går kleggene heldigvis og legger seg. Vi bestemmer oss for å følge deres eksempel.

Skjermavhengig

Jeg føler ikke at jeg tar de beste bildene via en skjerm. Men jeg glemte igjen den elektroniske søkeren (EVF) i bilen, så nå må jeg bruke den tre tommer store skjermen på kameraet – og jeg er langt utenfor komfortsonen min. Søkeren bidrar til å stabilisere kameraet, siden jeg kan støtte det både i øyekroken og ved hjelp av hendene. Med tyngre utstyr er dette den beste måten å fotografere på, men med et lett system som dette kan du fint fotografere via skjermen. I tillegg gjør vippeskjermen det mulig å fotografere fra ulike vinkler, for eksempel fra bakken eller ovenfra og ned. Jeg liker spesielt godt å fotografere fra bakken, slik at jeg kan ha elementer i forgrunnen, utenfor fokusområdet, som rammer inn selve motivet.

Når du befinner deg langt fra sivilisasjonen, er kamerabatteriets levetid helt avgjørende. Batteriet i M6 Mark II kan fint lades underveis med nødladeren. På dagens kameraer er alle funksjonene samlet på berøringsskjermen, men nøkkelfunksjonene på M6 Mark II finnes også som knapper og dreieskiver på kamerahuset. Dette brukergrensesnittet gjør fotograferingen raskere og sparer dessuten batteri. Du må først lære hvordan du bruker kameraet, men når knappenes plassering fester seg i muskelminnet ditt, blir bruken av kameraet intuitiv.

Ved fotografering av en svart hund er fokuseringen utfordrende. I forhold med bakgrunnsbelysning eller svakt lys er Kaffe ofte en svart klump på bildet, som gjør det vanskelig å finne et punkt å fokusere på. Som regel velger jeg et enkeltpunktsfokus i kameraet og plasserer det midt i bildet. M6 Mark IIs funksjoner for ansiktsgjenkjenning, sporing og øyegjenkjenning er spesielt effektive med forgrunnslys.

Et speil på virkeligheten

Vi tilbringer de to påfølgende nettene i et telt på en praktfull sandstrand. I tillegg til oss er det en flokk reinsdyr her, et havoterpar, en sel som kikker nysgjerrig på oss fra vannet og havørner som kretser omkring i området. Den sildrende bekken har skapt en grunn, men bred dam i sanden som gjenspeiler landskapet opp ned. Jo nærmere jeg kommer vannoverflaten med kameraet, desto mer speiler dammen landskapet. Jeg stiller inn kameraet i seriemodus og ber Kaffe stille seg ved det speilblanke vannet. Når du fotograferer dyr og barn, handler mye om tålmodighet, å vente på riktig øyeblikk samt lave nok vinkler – men denne gangen er bildet mer arrangert. Kaffe er på plass på stranden, og jeg kaster en godbit i luften. Idet Kaffe hopper, trykker jeg på utløseren, og kameraet tar rundt tretti bilder de neste to sekundene. Det er enkelt å velge ut det beste – det er det som viser Kaffe på bakbeina idet han strekker seg etter den flyvende godbiten.

Alltid på farten, alltid klar

Fotografering og det å tilbringe tid i naturen går hånd i hånd. Når du er ute med kameraet, ser du plutselig ting som du kanskje ellers ikke ville lagt merke til. Måkespor i sanden, skyer farget av kveldssolen eller en annen verden gjenspeilt i en liten dam. Med et kamera lærer jeg mer om naturen, og i naturen utvikler jeg meg også som fotograf – ja, til og med som menneske.

Jeg har tatt hundrevis av bilder i løpet av dagen, og en fotografkollega spør meg hvilken funksjon jeg liker best ved M6 Mark II. Jeg svarer uten å nøle. Den beste funksjonen er at når jeg fotograferer med et kamera som dette, går jeg ikke glipp av et eneste øyeblikk. Kameraet som henger rundt halsen min, er klart til å fotografere umiddelbart, slik at jeg har tid til å reagere på spontane situasjoner. Som for å bekrefte det jeg nettopp har sagt, bestemmer Kaffe seg for å sette seg ved siden av kollegaen min og beundre landskapet. Jeg tar noen skritt tilbake og plasserer de to midt i bilderammen. Furukvistene i forgrunnen leder blikket mot to avslappede turkamerater. Jeg kan fortsatt kjenne vekten av ryggsekken mot skuldrene, men akkurat nå føles det faktisk ganske bra.