Holde liv i en italiensk middelalderlandsby
Bak steinveggene rundt middelalderlandsbyen Santo Stefano di Sessanio snor trange smug seg gjennom steinbuer, brosteinsbelagte piazzaer og overhengende bygninger.
Gatene er for det meste tomme. Unntakene er turister som beundrer arkitekturen og de omkringliggende italienske åsene i den sørlige L'Aquila-provinsen.
Innbyggerne i Santo Stefano di Sessanio livnærte seg på jordbruk og ull i århundrer. Landsbyen har bare 108 innbyggere, som ifølge ordføreren er mindre enn en tiendedel av befolkningen den hadde før første verdenskrig. Som i mange av landsbyene i nærheten flyttet de fleste innbyggerne til byer eller utenlands for å finne arbeid, og den er nå nesten forlatt.
Flere tiår senere fanget den urørte arkitekturen oppmerksomheten til den svensk-italienske gründeren Daniele Kihlgren, som oppdaget den på motorsykkeltur i 1999.
Kihlgren kjøpt flere hus. I 2005 gjorde han dem om til et hotell med rom spredt rundt i sentrum. Prosjektet har tiltrukket turister og gitt landsbyen nytt liv ifølge lokalbefolkningen.
"Da jeg først kom hit, virket det nesten forlatt," sier Kihlgren. "Alt hadde stoppet opp."
Det bor fortsatt gjetere og bønder der, og i dag blåses det nytt liv i Santo Stefano di Sessanio gjennom turisme. Beboerne ønsker å tiltrekke besøkende til de nærliggende nasjonalparkene Gran Sasso og Monti della Laga og deres bildeskjønne innlosjering.
"Det er tydelig at vi får flere besøkende," sier ordfører Fabio Santavicca, uten å nevne tall. "Folk har åpnet hjemmene sine. De leier ut rom og åpner restauranter. Det er en positiv utvikling."
Santavicca sier at landsbyen nå har over ti overnattingssteder for turister, og det er lagt planer om å utvikle lokale fritidsaktiviteter.
I henhold til de nyeste tilgjengelige tallene fra det regionale turismedepartementet hadde landsbyen 4361 besøk i 2013 sammenlignet med 900 i 2005.
Santo Stefano di Sessanio er en av flere landsbyer i Abruzzo-regionen der befolkningen forsvant etter at ullproduksjonen kollapset som følge av at syntetiske materialer ble innført. Fattigdom og naturkatastrofer i det jordskjelvutsatte området, drev folk bort.
Vegetasjonen fyller tomme bygninger i nabolandsbyen San Silvestro. Naboen i nord, Vale Piole, er forlatt.
Santavicca sier Santo Stefano di Sessanio hadde ca. 1100 innbyggere før første verdenskrig.
På vinteren mister landsbyen enda flere innbyggere, som foretrekker dalen i stedet for de 1250 høydemeterne, men den har også tiltrukket seg byboere som vil ha en feriebolig.
"Folk liker å komme til denne regionen," sa innbygger Amelia, som eier et herberge og tilbyr matlagingskurs for turister. "Vi arbeider hardt for å åpne byen for verden."
