Fra pendlerstrøk til korallrev

Hvis du er litt kjent i London, har du hørt om Northern Line. Det er en del av den berømte undergrunnsbanen i London og går helt fra lengst nord i London og helt til sør, til endestasjonen Morden. Det er ikke helt feil å si at Morden er så vanlig som utkant-London kan bli – rolig, full av bolighus og grøntområder. Det er absolutt ikke kjent for dykking, asurblå himmel og tropisk klima. Så hvordan i all verden har Morden blitt et hjem for korallrevenes hemmeligheter?

Bortgjemt i et industriområde, i et lager stappfullt av utstyr, driver et lite team av eksepsjonelle mennesker med noe virkelig storslått. De har oppdaget hvordan man på en kunstig vis kan samkjøre krefter i naturen og sette i gang korallgyting – en type paring som både har skapt forundring for sin skjønnhet og vært frustrerende for forskere på grunn av de tilsynelatende tilfeldige forekomstene. Her er det et titalls akvarier og trau i mørke rom som er koblet til systemer som styrer miljøet deres – temperatur, fotoperiode, månesyklus, ernæring – og Canon-kameraer som sporer progresjonen gjennom dager, uker og måneder.

Sammen overvåker og fremkaller de forutsigbar gyting enda oftere enn naturen selv. Og når du får høre at korall ofte omtales som «havets regnskog», forstår man at dette arbeidet ikke bare er magisk, men helt nødvendig. Gjennom partnerskapet med Canon kan de nå bruke et stort utvalg av profesjonelt kamerautstyr – kameraer og et utvalg av objektiver – for å skape et visuelt oppslagsverk om korallgyting som savner sidestykke.

Dr. Jamie Craggs, som er marinbiolog, Vincent Thomas, som er korallrev-vokter og ekspert på akvariumhold og dr. Michael Sweet, professor i akvatisk biologi, står bak ideen om Coral Spawning Lab – den kommersielle delen av et forskningsprosjekt som Jamie har brukt hele sitt voksne liv på å etablere. Men det var først etter ti år med å prøve å forstå mysteriene ved korallgyting at det gikk opp et lys for ham, noe som førte til at laboratoriet ble til – og heller ikke da var han i nærheten av havet.

«Jeg så en tweet fra et dykkerfirma på Fiji som sa: ‘Om to dager bør du dra ut å dykke for se korallene gyte!’», forteller han. Men hvordan visste de det? «Denne tweeten fikk meg til å gå dypere inn i miljøparameterne», forklarer han. «Fordi det var knyttet til en dato, kunne vi jobbe oss bakover og finne ut når månesyklusen var. Vi kunne begynne å få data fra revet.» Innen et år hadde Jamie, Mike og et team ved Londons Horniman Museum and Gardens laget verdens første forutsigbare korallgyting i et helt lukket system.

Du tenker kanskje at prosessen bak dette utrolige mysteriet er en godt bevoktet hemmelighet, men nei da. Teamet gjorde forskningen til en såkalt åpen kilde, slik at hvem som helst hvor som helst i verden kan bruke den til å restaurere lokale korallrev eller forske videre med dette som grunnlag. Mike sier faktisk: «Dette er en veldig viktig del av hele prosessen. Vi vil gjøre en forskjell. Vi vil gjøre det vi kan for å sørge for at revene overlever gjennom nye generasjoner.» De oppdaget raskt at det var mange som ville sette i gang restaureringsprosjekter, men de ble også spurt om å støtte dem. Dette omfattet flere forespørsler om å skaffe verktøyene og ekspertisen som trengtes for å komme i gang med prosjektene, og det viste seg raskt at dette ikke var bærekraftig.

Derfor så de på muligheten for å gjøre konseptet kommersielt. Og kort tid senere produserte og sendte de store mengder med «laboratorier på boks», som praktisk talt kunne tas i bruk med en gang hvor som helst i verden – med litt teknisk støtte fra Jamie, Vince og Mike, selvfølgelig. «Vince og jeg har til sammen 55 års erfaring med saltvannsakvarier, og Mike har levert banebrytende forskning de siste 20 årene», forklarer Jamie. «Det er en perfekt kombinasjon, for vi har breddekunnskap. Vi vet ikke bare hvordan vi bygger et akvarium, men vi forstår alle nyansene rundt hvordan man får det til å fungere. Og det er etter min mening det unike salgsargumentet vårt og grunnen til at folk må komme til oss. For de trenger støtten vår for å lykkes.»

I takt med at virksomheten oppskaleres gjør teknologien det samme, og Jamie trekker paralleller til produksjonsmetoder der alle deler av prosessen kan vurderes på nytt, forbedres, tilpasses og utvikles når ny informasjon og nye verktøy blir tilgjengelige. De har for eksempel også designet nye v-formede trau som kan kobles sammen («som Meccano», ler Jamie) og utvides for å øke kapasiteten. Deretter kan flere elementer kobles til ved behov, for å oppnå alle slags mål. «Et firma som holder til i San Francisco, ser på muligheten til å bygge en ramme med en robotarm for å automatisere mange av prosessene: mating, oppsuging og rengjøring 24/7», forklarer han. «Her kan man så klart også integrere fotografering», tilføyer Vince. «Den kan ta et bilde av hver korall og kartlegge den over tid.»

Et kar på to meter kan inneholde 1260 koraller, så omfanget av denne fotograferingen og potensialet for datainnsamling er enormt. Dette er viktig fordi det i bunn og grunn gir oss en svært omfattende database av korallaktivitet som kan brukes til å optimalisere vekstprosessen. Som du kanskje kan forestille deg, er et makroobjektiv uvurderlig for dem når de skal spore korallenes fremgang, og ved å fotografere hver ny «plugg» med koraller til faste tider kan de følge med på dødelighetsraten, og beregne overflaten til hver korall, fordi de alle starter i en standard størrelse. «Vi kan altså begynne å evaluere gjennomstrømningshastigheten, fôringsregimet, lysstyrken, de ulike herbivorene som trengs – hva som fungerer og ikke», forklarer Vince. «Vi prøver å kopiere naturen, men vi har mye større kontroll enn den.»

«Hvis vi fester et kamera til et fluorescerende mikroskop, kan vi bruke ulike fluorescerende markører på ulike stadier», fortsetter Jamie. «Kort sagt har vi dokumentert ulike embryologiske stadier, og alle disse bidrar til tallene du finner i forskningspapirene vi publiserer.» For å få til dette er kamerautstyret hans også festet til mikroskoper og sterilt utstyr, der det tar intervallopptak med mer. Det er blitt et fast inventar blant teamets laboratorieutstyr, og enda viktigere: det gjør at de kan dele historien fra arbeidet sitt på en global scene.

Arbeidet deres og den grundige dokumentasjonen av hvert trinn i prosessen er avgjørende for å forstå og restaurere korallrev rundt om i verden, som for øyeblikket lider på mange måter på grunn av menneskers adferd. Klimaendringer, havforsuring, forurensning, overfiske og til og med fysiske skader er ting som bidrar til tap av verdifulle rev, som er vidt anerkjent som et av jordas mest mangfoldige økosystemer. Men dette er bare halve bildet. FN sier at «korallrev bidrar med opptil 2,7 billioner dollar i året i tjenester, deriblant kritisk naturlig infrastruktur som beskytter stadig mer sårbare kystlinjer mot uvær og flom, matsikkerhet for sårbare befolkningsgrupper, turistinntekter og til og med råmaterialer til livreddende medisiner.» Behovet for å restaurere dem er helt tydelig.

«Sannheten er at hvis det ikke pågikk klimaendringer, ville vi ikke måttet gjøre noe av dette. Vi kommer på ingen måte til å gjenoppbygge all verdens korallrev med denne restaureringen», sier Mike. «Det er helt sikkert, for omfanget er så enormt. Men det vi kan gjøre, er å prøve å kjøpe oss nok tid.» Han viser til eksemplet med øya Palau, der revene kan og er i ferd med å komme seg etter bleking (en økning i temperaturen som gjør korallene hvite fordi de mister energi- og matkilder), fordi de er naturlig isolert og dermed ikke utsatt for overfiske eller menneskeskapte patogener. «Restaurering handler om å gi korallrevene en hjelpende hånd og å gi denne prosessen en god start.»

For å forstå arbeidet til Coral Spawning Lab fullt ut må vi tilbake til det grunnleggende om formering. Ved gyting frigjør kolonier av koraller en eksplosjon av egg og spermier i vannet. Det er fascinerende å se på, og Jamie beskriver det «som en leverende lavalampe». Eggene og spermiene driver av gårde, treffer hverandre og befruktes naturlig, noe som skaper larver som flyter i havstrømmene frem til de til slutt fester seg til en stein eller annen korallstruktur. Larven gjennomgår deretter en metamorfose og blir til de korallene vi kjenner så godt til. Men i prosessen som Jamie og teamet driver med, samles eggene og spermiene i spesielle beholdere og tas med til laboratoriet. Her utfører de en slags fertiliseringsprosedyre for koraller, og det nye «prøverørsbarnet», korallarven, utvikler seg etter noen få dager. Så blir disse tatt med tilbake til akvariet for å vokse.

Noe av grunnen til denne prosessen er at teamene skal kunne studere formeringsaktiviteten og sørge for at korallene er genetisk mangfoldige, hvilket gjør de mer robuste for fremtiden. Jamie forklarer: «Når det oppstår bleking, er det alltid enkelte koraller som ikke blir berørt. Så de har allerede en genetisk kode som gjør dem robuste. Men hvis overlevende kolonier er på motsatte sider av en øy, vil de ikke kunne formere seg uten hjelp. Da kan vi i stedet føre de to sammen i laboratoriet for å lage neste generasjon. Vi kan også avle selektivt fra disse individene. Da blir avkommet som produseres, mer robust i møte med klimaendringene.» Men de samme miljøfaktorene betyr også at Coral Spawning Lab er i et kappløp mot tiden. «Vi har sannsynligvis bare åtte år på oss til å gjøre dette», sier Mike. «Hvis vi ikke utretter store ting innen da, kan det være for sent.»

Gjennom partnerskapet med Canon bruker teamet i Coral Spawning Lab de beste kameraene og objektivene til å dokumentere dette ekstraordinære arbeidet. Dette er verktøy som absolutt vil hjelpe til å inspirere amatørakvarister, naturvernaktivister og marinbiologisamfunnet, men de hjelper dem også med å lage en historie som kan nå lenger enn til spesialiserte fellesskap. For når noe er like fascinerende som det er opplysende, får det verden til å rette opp ryggen og merke seg det – og ofte til å gjøre noe. Og selv om publikummet kanskje varierer, er den visuelle historien lik: en mektig fortelling om skjønnhet, alvor og håp som treffer hjertet uansett om man bor i Sør-Stillehavet … eller i Sør-London.